Ikke direkte ethnopop

Nå som 3/4 av Grünerløkkas befolkning består av trendhysterikere under 25 år er det godt å vite at det faktisk fortsatt finnes noen oaser i området der man kan slippe unna. Den viktigste er Grünerløkka Lufthavn med outsiderpuben Mir, og som også huser det etter hvert viktige platestudioet $pend£ess. Fra denne kjelleren dukker det perfecte popplater opp i dagen, rattet fram av folk med hjerne og spesielt hjerte trygt plassert i 60-tallets perfecte poplåter.

Her holder Bartleby og Robert Birdeye til, de to som nå også er de eneste igjen av de opprinnelige i landets underligste popband, The Tables, bandet som har klart kunststykket å skape noe helt eget, ikke minst på tekstsida. Disse to produserer mye som foregår i dette studioet, og nå har Bartleby igjen sluppet seg løs sammen med The Ethnobabes.

Etter å ha hatt med ei låt på samle-plata Doggie Pound, debuterte Ethnobabes på ordentlig med 10-tommeren “You Can’t Make Me” (7 låter) for et års tid sida, med Bartleby bak knottene. Stargazer inneholder den debuten pluss 6 nye spor. Kort sagt er nok Ethnobabes labelens aller mest perfecte popband, et band som holder seg unna flørting med psykedelia slik de fleste andre der, og gjør rett fram fengende gitarbasert pop.

Låtene på 10-tommeren var og er jevnt over bra, men jeg synes de fleste nye faktisk er enda bedre. Melodiene er helt uimotståelige, med sine hektende refrenger, og det er ikke rart at ”Jennifer reads” har blitt en bra hit på P3. På den låta dukker til og med en banjo opp, mens andre låter sjølsagt inneholder en del friske orgeltoner, et instrument som har blitt noe av et kjennetegn for Perfect Pop.

Live har dette bandet i vokalist Eivor Vindenes en svært sjarmerende og artig frontfigur, og hun har ei stemme med en blanding av det søte og naive som er ganske uimotståelig. Bandets andre store fortrinn er gitarist Anders Bøhnsdalen som kommer opp med genialt gitarspill man knapt har hørt maken til siden Johnny Marr var konge i The Smiths. Og visst høres også her ekkoet av Tables’ popmelodier, og naturlig nok produksjon, som hos alle på Perfect Pop. Tekstene til bandet er stort sett små hverdagshistorier, iblant med et aldri så lite drømmeaktig slør over seg.

Talulah Gosh, noen som husker dem? Engelsk band på slutten av 80-tallet med indie-yndlingen Amelia Fletcher i spissen, som hadde en viss suksess i undergrunnen. De spilte litt samme formen for naiv pop, men med mer fuzz enn Ethnobabes. Ikke spesielt bra band, men når flere av bandets medlemmer fortsatte som Heavenly var de et par hakk bedre. Men i klasse med Ethnobabes var heller ikke de. Et annet band jeg tenker litt på innen samme stil er det tidligere Perfect Pop-bandet Release Party, men Ethnobabes rager godt over dem også.

Til slutt er det også på høy tid Tables-manager og allround goodguy Tom Stian Korsmo blir nevnt. Uten hans ståpå vilje hadde meget mulig hele Perfect Pop vært en saga blott. Men slik det er nå blomstrer selskapet ganske så bra, ikke minst med Zoom-vinnerne Jessica Fletchers foreløpig i stallen.

Og neste år kommer en ny Tables-skive til en sjappe nær deg, eller i det minste på selskapets egen nettbutikk. Mens vi venter på den, kan vi høre på Ethnobabes’ perfecte pop. Utover bandnavnet som jeg har litt problemer med, er det ingenting å trekke på denne skiva.

– Terje Haugli