En ordentlig deilig og myk godplate fra Perfect-Pop. Sir Haakon og hans populære musikere er seig godlynt pop, med småarrogant, distansert vokal.

Vokalist Haakon Ellingsen har tidligere gitt ut albumet Minstrel , spilt med Lars Lillo Stenberg i Last James , og å gi ut denne platen var ikke noe feiltrinn det heller.

Det er ingen overprodusert gladplate med harmonier sprudlende nok til å erstatte lykkepilleforbruket til en nedkjørt sjel. Den er hverdagslig, og den litt småseige fløytepopen får deg til å føle klar for å slappe av. Harmoniene er der, men de er runde og myke i kantene. Myke melodier som er Perfect-Pop verdig.

Sangen 10 Naked Woman er det nærmeste de kommer ordentlig hurra – meg – rundt 60-talls gladpop. Dessverre litt platt forsøk, og den distanserte vokalen må ta sin del av skylden. Det høres ut som om han stresser livet av seg for å få tekstene ut av gapet og er på nippet til å stryke med når som helst. Slik er det over hele platen, men i forsøket på munter musikk passer den ikke helt inn.

Doser av rolig avslappende musikk for de som ofte er glade i skumle sopptyper, blandes inn med toner fra det kongelige hoff. Sitar, ukulele og harmonium står på repertoaret, men Sir Haakon klarer å begrense seg, og holder seg godt innen for sin egen stil. Det blir gjennomført, men heller ikke for kjedelig. De byr på enkelte perler som Late In The Forest , som viser at en ikke skal himle med øynene over klarinett. Heller ikke Sir Haakon.

Karakter: 5/6

– Tore Sevheim