Haakon Ellingsen har bakgrunn fra band som Gramophones og The Last James – sistnevnte en poptrio med Lars Lillo Stenberg og Lars Pedersen (Holy Toy, When). I 2004 lanserte han albumet What Is To Come? under prosjektnavnet Sir Haakon And The Popular Musicians, og Bounty virker som en naturlig oppfølger etter denne. Til tross for at bandnavnet er forsvunnet siden sist er det langt på vei det samme mannskapet som også musiserer på denne utgivelsen. Opp-til flere av disse musikerne har bak-grunn fra norsk progmiljø, som f.eks. Gaute Storsve (The Orchard) på gitarer, og Ketil Einarsen (WhiteWillow, The Orchard, ex-Jaga Jazzist) på fløyter og keyboards. Låtskriver Ellingsen personlig, tar seg av vokalen og trakterer ulike strengeinstrumenter samt keyboards.

Musikalsk ser det ut til at Ellingsen har funnet seg godt til rette innenfor det pop-psykedeliske farvannet.På albumet Bounty har han ført konseptet et steg videre og forsøkt å skape en eksotisk reise av e talbum. Hovedinspirasjonen har han nok hentet fra The Beatles og deres psykedeliske periode, men også fra den sommerlige, amerikanske vest-kysten og f.eks. vokalharmoniene til The Beach Boys. Han nevner også erkebritiske, progressive band somYes, Caravan og King Crimsons sominspirasjonskilder.

Resultatet har blitt et mer variert album enn forgjengeren, fremdeles med et visst sommerlig preg, men også med tydelig rom for det melankolske. Lydbilet er maritimt og fyldig, med en rimelig bevisst fargelegging iform av lydeffekter (alt fra bølgeskvulp og måkeskrik). Rett så trivelig å avnyte og drømme seg vekk til id esemberkulden! Personlig mener jeg at Ellingsen synger enda bedre på denne plata, og at hans vokal er som skapt for denne sjangeren.

En liten kuriositet er dessuten avslutningssporet “Music Man(1978)” som trolig er et opptak av en meget ung Haakon Ellingsen. Et herlig og akustisk innslag preget av særdeles umoden, naivistisk vokal, samt “naturlige” bakgrunnslyder som kattemjauing og noe som høres ut som god gammeldags oppvask! Tidlig ute med komponeringen denne unge og lovende Ellingsen…ihvert fall gir han oss det inntrykket!

Et album som kanskje ikke byr på de helt store utfordringene, men som heller ikke påberoper seg det. Det handler ikke om progrock, men et knippe velskrevne og trivelige psykedeliske sommerlåter fremført av et stødig musikerlag, og ikledd en varmproduksjon. De psykedelia-frelste der ute burde kjenne sin besøkelsestid.

-Jon Christian Lie